Veggene er hvite, anonyme, intetsigende. Blå og bleke av lyset fra ettermiddagssolen. De ønsker å ha en mening, et belegg, en farge, et mønster. De ønsker å fortelle verden om hvem jeg er, hvem jeg ønsker å være. Men de får ikke lov. Jeg har ikke hjerte til å fortelle dem at min tilstedeværelse er flyktig, en skikkelse de bare midlertidig kan skape ly for. Jeg, som alt annet her i verden kommer til å forsvinne. Jeg er leid.

Jeg er en skygge rett før solnedgang, en døgnflue uten vinger. Om verden var Hollywood, er jeg 15 minutters berømmelse - kortvarig og uviktig. Uvesentlig i det store bildet. Men veggene er der. Skjermer meg mot stormen, stenger paparazziene ute - mens de ennå er der.

Gatene er lange. Fremmede. Snor seg rundt, langs, over og under naturens hindringer. Et gitter lagt der av menneskene for å skape orden i kaoset. Retningslinjer med ett formål her i livet - å følge deg hjem. Eller fører de deg bort fra hjemmet? Skaper de mulighet og anledning for å gå seg bort i virvaret av det skapte system?

Jeg lar meg lede. Jeg vandrer målløst rundt blant blanke ansikter, fremmede fjes. Smiler høflig til eldre skikkelser - minner dem om at all ungdom nå til dags ikke er fortapt. Får som regel et smil tilbake og. Jeg avfeier kjapt de som vil fortelle meg om - og ha hjelp til sin gode sak. Ikke fordi jeg ikke tror på den, men fordi jeg ikke har kapasitet i hodet mitt til å bekymre meg om de som er mindre heldige enn meg. Får et stikk av dårlig samvittighet. Beundrer de som har kapasiteten. Jeg sier høflig nei takk til de som vil selge meg et abonnement på omega-3. Et abonnement på bedre helse. Jeg tar allerede omega-3. Tar jeg fler begynner jeg vel å gro gjeller - og forfengelig som jeg er ønsker jeg ikke det.

Brått befinner jeg meg langt inne i byens labyrint. På veien har jeg passert elendighet og lykke, hell og uhell. Ærlighet og svik, kriminalitet og frykt for høyere makter. Men det meste ser jeg ikke. Man lærer seg til å overse det - jeg har tredd på meg skylappene, og hører bare mine egne tanker og bekymringer, ikke andres rop om hjelp.

Så ser jeg lyset i enden av tunnelen og veien ut av labyrinten - men bare fordi jeg vet at på den andre siden, i lyset, ved utgangen, der - der venter mine trofaste hvite vegger. De dømmer ikke. De ser ikke rart eller stygt på meg. De er stolte når jeg skader dem - spikrer og slår for å henge opp noe som betyr mye for meg. Det er deres maling, deres mulighet til å fortelle verden noe om meg, og samtidig minne meg på hvem jeg er. Det er lett å glemme.

Og når jeg senn omsider forsvinner, når jeg har gått meg bort i labyrinten og har tatt bildene mine med meg - vel, da kan de gjøre det samme for noen andre.